Ett litt trist innlegg

Denne gangen kommer det ett litt trist innlegg. Jeg vet at mange ikke vil ønske å lese det her, og jeg beklager at det kommer her, men jeg er litt nedtrykt og jeg fant ut at det var bedre å skrive det her enn å bare ha det inni meg. Hvis du ikke liker å lese triste ting, frusterte ting eller lignende så vent til neste innlegg isteden!

Jeg trenger et eller annet. Og jeg vet at mine foreldre maser opp, ned og i mente på at jeg må komme meg ut av hybelen. De maser om at jeg må møte andre på min egen alder og at jeg må bli mer sosial. Jeg vet at de mener godt når de sier det, men det er ikke så lett. Det er ikke slik at jeg ikke vil ut å bli kjent med folk, jeg ønsker veldig å bli kjent med folk! Dessverre er ikke det så lett. For meg er hver dag en kamp, fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Kampen har gradvis blitt vanskeligere fra jeg gikk på barne-skolen. Da jeg gikk ut av ungdomsskolen hadde jeg egentlig lært at det var lettere og tryggere å være hjemme. Hjemme var det ingen som sendte blikk og kommentarer, der kunne jeg puste. Jeg var vant til å bli mobbet, i beste fall ble jeg ignorert. Lærerne mine var ikke noe hjelp de heller, en sa faktisk: «Helén vi driter i om du leverer alle oppgaver bare du blir mer sosial»! Som om det var min feil...
Er det noe rart at ting ble vanskelig når jeg kom på videregående? Plutselig skulle jeg finne min plass i en klasse som var inkluderende og ønsket at vi alle skulle bli en gjeng. Jeg var nok en del av klassen, men jeg var ikke helt inne i sirkelen. Hvorfor tok jeg ikke muligheten til endelig å bli en del av et klassemiljø? Det er det man bør gjøre når man endelig er ønsket velkommen ikke sant? Vel, nei, det er ikke det man gjør. Mine «klassekamerater» fra barne- og ungdomsskolen hadde ihvertfall lært meg en ting og det var at de som virket snille og inkluderende gjerne hadde en grunn for det. Som regel var bakgrunnen for deres snillhet et ønske om å snu min tilværelse til noe negativt. Derfor var jeg «med» i klassen på videregående, men jeg var ikke med. Det var visse ting jeg ikke ville gjøre, og det viktigste var å ikke miste kontrollen. Jeg tviholdt på kontrollen (det gjør jeg fortsatt) over eget liv. Jeg har aldri vært full, jeg har aldri dratt noe sted uten å ha en viss kontroll over hva som skjer, og jeg har aldri ønsket å ta noe på sparket. Den dagen jeg gir slipp på kontrollen så sliter jeg, det er ihvertfall det hjernen min sier.
Hvordan har dette ført til min tilværelse i dag? Jeg studerer et studie som jeg virkelig liker, i et miljø som er veldig trygt. Samtidig så må jeg kjempe meg opp om morgenen for å komme meg til skolen, jeg må kjempe for å ta den bussen, eller gå den turen i byen på dagtid. Jeg har ennå ikke vært ute på byen her i Trondheim en eneste kveld. I starten av min tid som student så var jeg veldig isolert, men jeg jobbet hardt med å bli mer sosial og skaffe meg venner. Nå skal det vel sies at jeg ikke har hatt mye suksess i mitt liv med å finne de riktige folkene å bli venner med, så det gjør meg skeptisk til alle som prøver. Og jeg prøvde, jeg ble med på fester, samtidig som jeg sørget for å være hjemme til vettu tid. Jeg prøvde å ha sosiale antenner (jeg tror egentlig at mine er blitt brukket...), og jeg stilte utenfor min trygghetssone ved å velge det studiet som jeg gjorde. I fjor ble ting mye vanskeligere. Dørstokkmila er som vi alle vet veldig lang, den blir ikke noe kortere når den starter ved hybeldøren istedenfor ved utgangsdøren. Jeg trakk meg mer og mer tilbake, og selv om jeg hadde kommet et godt stykke så var jeg plutselig tilbake til null. Jeg som gledet meg til å stå opp er nå livredd når jeg våkner og hvis jeg er i sentrum så kjennes det ut som om hjertet mitt løper maraton. Alle som kommer for nære gjør at jeg føler meg enda værre. Derfor er jeg sjelden i byen, og derfor vil jeg ikke være i nærheten av sentrum når folk er fulle. Stresset blir for mye.

Hva skal jeg så gjøre? Hvordan skal jeg løse dette? Og hvordan i all verden skal jeg bli «normal»? Jeg har snakket både med en prest, en av mine forelesere, og en teraput/psykolog, men ting kommer bare tilbake igjen. Slik det er nå så er ting ekstra vanskelig, og jeg har ikke muligheten til å slappe av. Når jeg på hybelen så hater jeg at jeg ikke klarer å være mer ute, når jeg er ute så vil jeg bare til tryggheten mellom hybelens fire vegger. Det at jeg blir tvunget i kontakt med folk, ved praksis og lignende er positivt og bra, men samtidig så trenger jeg å stenge meg inne når jeg kommer tilbake til Trondheim. Jeg trenger å lade opp igjen fordi jeg bruker opp utrolig mye energi på å holde stress, angst og panikk inne slik at ingen skal se det. Det føles som om jeg alltid går ett skritt frem og to skritt tilbake. Hvordan skal jeg komme meg ut av det fengselet som er min forsvarsmur mot verden? Vordan kan jeg puste fritt?

Ja, da er BA-oppgaven ferdig

Ja, da er BA-oppgaven ferdig og levert. Jeg må innrømme at jeg har falt litt ned i et uproduktivt hull akkurat nå, kanskje naturlig når jeg nå har fått levert den største oppgaven i mitt liv som høyskolestudent. Og det var virkelig mye jobb de to siste ukene med BA-oppgaven. For det første var det all jobbingen som jeg og gruppen min gjorde sammen, vi satt mange timer sammen og jobbet. Vi jobbet rundt klokka fra torsdag 6. til fredag 7. januar.  Så satte jeg meg på toget for å gjøre det siste arbeidet hjemme på Hamar sammen med skriveleifkontrollørene våre (bedre kjent som mine foreldre). Jeg synes nesten synd på damen som ble sittende ved siden av meg på toget fordi jeg sovnet før vi var ute av Trondheim Sentralstasjon! Hun måtte faktisk vekke meg da konduktøren kom for å sjekke billettene og jeg tror jeg sovnet igjen før han var ute av vogna....... Selv om vi i gruppa hadde gjort en stor jobbe før jeg dro ned til Hamar så sto det mye igjen og vi hadde en stor jobb å gjøre både lørdag og mandag før vi kunne printe ut å gjøre oppgavene helt ferdig til levering. 

Søndag 9. januar hadde jeg "fri" og dro derfor en tur til Lillehammer for å besøke min kusine som studerer der. Vi skulle på kino for å se filmen "the Turist" da vi er ørlitegrann fans av Johnny Depp begge to. Selvfølgelig var det ingen av oss som var enige med kritikernes dom av filmen. Vi følte at filmen var veldig god og jeg kan ihvertfall si at jeg kunne tenke meg å se den igjen! Mandag 10.januar var det som sagt tilbake til den harde virkelighet som var BA-oppgaven og de siste endringene før vi endelig printet ut en masse eksemplarer og sa oss ferdige med oppgaven. Toget opp igjen til Trondheim på onsdag var en rar opplevelse. Jeg hadde med meg de skriftlige delene av oppgaven og et langt arbeid var snart ferdig. Jeg tenkte at filmene som skulle være med som vedlegg skulle være ferdig, men det viste seg da vi møttes på skolen torsdag 13. januar at det var de ikke. Dette resulterte i at vi ikke fikk levert før klokken 13.00 og vi hadde vel egentlig tenkt å levere kl 10.00......

Som sagt er oppgaven levert og etter en helg med mye aktivitet har jeg nå plutselig "vanlig" skole noen uker (3) før ting blir uvanlig igjen. Forhåpentligvis blir disse ukene produktive, men som jeg sa i starten av innlegget så føler jeg meg litt uproduktiv fordi jeg nå faktisk er ferdig med en veldig stor og tung oppgave. Det var derfor veldig rart å komme på skolen i dag og vite at jeg skulle starte opp igjen med en ny oppgave, en ny gruppe, et nytt tema og nytt stress. På mange måter kunne jeg tenke meg å ha "fri" en stund og kanskje få noe annet å gjøre enn skriftlige oppgaver, men skolen tar mye tid og annet enn skole så vet jeg ikke hva jeg har tid til. Kanskje det skal være tema for et annet innlegg.....

Nytt år, nye muligheter

Ja, da kan vi skrive 2011 folkens! Ikke nok med at det er et nytt år, vi har et nytt tiår! Det må bety at vi har god grunn til å benytte oss av mulighetene rundt oss. For meg er juleferien over om et par - tre timer. Da setter jeg meg på toget opp igjen til Trondheim og den neste uken vil jeg være å finne langt inne i skriveprogrammet på pc'n for å gjøre ferdig den store Bachelor-oppgava. Etter det så kan de store mulighetene komme - håper jeg. Mest sannsynlig vil jeg kolapse forran en tv og bare slappe av en dag etter å ha levert oppgaven, og så kan jeg ta fatt på de store mulighetene. Jeg har en god del ting forran meg i nærmeste fremtid. i perioden uke 6-11 har jeg praksis, og så har jeg New York- turen å tenke på i uke 12-13. Etter det så er det full fokus på skole frem til 30. april (mappeinnlevering) og så min eksamensperiode i slutten/begynnelsen av mai/juni. Etter det har jeg forhåpentligvis blitt godkjent tolk og fått meg et arbeidssted. Er ikke det nok for det neste halvåret eller? Når alt dette er ferdig, DA kan vi åpne opp for de store mulighetene! hehe... Mitt eneste forsett for 2011 er å skrive her litt oftere fordi det her går tregt.... Jeg skal i hvertfall prøve å skrive veldig ofte mens jeg er i New York!

GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN!!